Vi ankommer straks Oslo Sentralbanestasjon som er endestasjonen på denne reisen med Østfoldbanen. Avstigning er på høyre side, vi håper dere har hatt en behagelig reise og ønsker dere velkommen igjen
lød det ut gjennom høyttalerene i togsettet.
Vi var på vei hjem fra ferie i Båstad og Fredrikstad og satt på en av kveldsavgangene fra Halden til Oslo S. Vi hadde gått på i Fredrikstad og sagt adjø til fadderen min som vi har tatt opp kontakten med igjen og stablet oss inn på toget. Barnevognen sto på plassen som var avsatt til denslags, men det var fullt i den vognen, så vi hadde tatt med oss bagen og hadde µ med oss der vi satt.
“µ” eller “Mju” er klengenavnet på datteren vår. Etter det matematiske symbolet µ som betyr Micro
Nå nærmet vi oss altså Oslo S, og det var tid for å sette sammen vognen igjen og komme seg av toget. Jeg reiste meg, og tok med meg bagen med µ og gikk dit barnevognen sto. Det var visst flere som tenkte at de skulle være klar i god tid, så det samlet seg fort en lang kø bak meg der jeg sto og monterte vognen. Noen var tydeligvis ganske utålmodige også. Jeg vet ikke jeg, kanskje de hadde tenkt å hoppe av toget rett før perrongen?
Uansett skyndet jeg meg med å sette sammen vognen. Jeg sjekket at bagen satt fast og trillet vognen bort til utgangen.
Ikke lenge etter stanset toget, og jeg forsøkte å rulle vognen bak meg ned trappene. Dette har jeg gjort mange ganger før, på busser i Bergen, og siden jeg er av typen som helst ikke vil være til bry, spurte jeg ingen om hjelp. Det første trinnet går bra, så kom det andre… Der fikk vognen et rykk mot meg. Det var da bagen løsnet, og veltet mot meg. Jeg tok i mot den så godt jeg kunne, men i farten ramlet brillene av meg og falt ned under toget, og jeg ble ganske desorientert.
Jeg kjente noe falle ned mellom beina mine og lande med et «thug» i betongen. Siden jeg ikke hadde brillene på meg og ikke var sikker på om det var µ eller noe annet som hadde falt ned, ble jeg stående i det som føltes som noen titalls sekunder, men som sannsynligvis bare var et sekund eller to helt paralysert. Nå ropte jeg etter hjelp.
µ hadde våknet av alle strabasene. Hun satt fremdeles i vognen, det var ikke hun som hadde falt ned, og så på meg med et blikk som sa “hvorfor vekker dere meg?”
Jeg har aldri vært så redd før i mitt liv, og aldri vært så glad for å se et misfornøyd, på grensen til fornermet, babyfjes.
Jeg vippet bagen tilbake på plass, og satte vognen ned på perrongen, muligens sannsynligvis med hjelp av noen andre, men det vet jeg ikke. Etter å stått der litt, og fått den verste skjelven ut av kroppen, la jeg meg ned på perrongen, og strakk meg etter brillene mine. Heldigvis er jeg rimelig lang, så med hjelp av en dame som dirigerte for meg, fant jeg brillene, og kunne navigere meg fram til en benk å sitte på.
Save on delicious
og dette skiltet på høyre side av kjørebanen: 
samt at du har et bybanetogsett til høyre for deg som er i bevegelse paralellt med deg.
Så blir du med i trekningen av nesten 10 000kr hver uke. Stem hver dag, så øker du sjansene dine. 
