Dette høres kanskje litt rart ut, for det burde vel egentlig være en viktig mannsak. Det er egentlig trist at det ikke er det. Men, likelønn er en viktig kvinnesak, og dermed blir pappapermisjon det også.
I dag har vi en foreldrepermisjonsløsning som gir oss følgende inndeling:
- 3 uker forbeholdt mor før fødselen
- 2 uker for mor og far ved fødselen eller 2 uker for mor.
- 4 uker forbeholdt mor etter fødselen (i tillegg til de 2 ukene over)
- 10 uker forbeholdt far
- resten skal fordeles fritt mellom mor og far
Målet med likelønnskampen er at en skal få lik lønn for likt arbeid. Mange tror at vi har oppnådd det allerede, og har dermed uttrykt at det er på tide å legge kvinnekampen (likelønnskampen) død. Faktum er at vi er ganske langt fra å oppnå dette, både fordi vi har problemer med å definere hva som er likt arbeid og på grunn av at det er kvinner som føder barn. At det er kvinner som føder barn er det ikke så mye å gjøre med. Men vi kan gjøre noe med konsekvensene av det.
Grunnen til at dette har innvirkning på likelønnen er at kvinner flest tar ut mer permisjon enn mannen. Dette har konsekvenser for:
- kvinners muligheter for å få gode jobber
- pensjonssparing, kvinner er ute av arbeidslivet i perioder, og mister pensjonspoeng. Og, nei, det hjelper ikke at mannen skal gi henne pensjon.
- lønnstrinn. Når du er borte fra arbeidsplassen tar du sannsynligvis ikke del i lønnsforhandlingene, og sitter igjen med mindre. I tillegg spiller faktorer som er nevnt nedenfor gjerne også inn når det skal forhandles lønn.
La oss ta det første punktet først, at kvinner er mindre attraktive i arbeidsmarkedet. En av vurderingene en arbeidsgiver gjør når han/hun skal ansette personer er hvor stabil personen kommer til å være i stillingen. Her tenker jeg på faktorer som hvor lenge kommer denne personen til å være hos oss før vi må ut og søke etter vikarer, hvor stort vil behovet for vikarer være?
Her kan jeg komme med mine personlige erfaringer fra det siste halvåret. Vi venter barn i slutten av april, og min kones vikariat sluttet i oktober i høst. Siden da har hun forsøkt å få seg ny jobb, men det har vært rimelig håpløst. Vikarbyråene tør ikke engang foreslå henne til sine kunder, og de legger ikke skjul på at det er fordi hun er gravid. Jeg selv derimot har i løpet av den samme perioden blitt tilbudt jobb uten å ha søkt på jobber fordi jeg allerede har jobb.
Jeg valgte likevel å starte en prosess overfor denne potensielle nye arbeidsgiveren, og det gikk rimelig fint helt til jeg spurte om deres policier rundt barn. Jeg tenkte da på om de dekket lønn i de to ukene permisjon en har rett på i forbindelse med selve fødselen, men der en ikke i utgangspunktet har rett på lønn. Min nåværende arbeidsgiver gjør det.
Svaret fra den potensielle arbeidsgiveren var derimot noe helt annet. De svarte noe i retning av at “det forhandles individuelt”, og at de fleste fedre tar ut 6 uker, men noen tar mer. Da jeg svarte at jeg hadde tenkt å ta ut 26 uker (ca et halvt år) ble det først stille, før de etter en stund ga uttrykk for at det kunne bli et problem.
Foreldrepermisjon er ikke et forhandlingspunkt, det er en rettighet, likevel er det mange fedre som lar seg presse til å ta ut minimum (10 uker, tidligere 6 uker), av arbeidsgiver, kollegaers forventninger eller rett og slett på grunn av lønn.
Tradisjonelle “kvinneyrker” har generelt sett et lavere lønnsnivå enn tradisjonelle “mannsyrker”. I mange tilfeller tjener mannen godt over 6G (nå ca 435000) mens kvinner tjener vesentlig mindre, ofte under 6G. Det gjør at for hver uke far har permisjon taper familien penger, mens for hver uke mor har permisjon taper familien mindre eller ingen ting.
Dette gjør at forventninger til kjønnsroller påvirker arbeidsgivers valg i en ansettelsesprosess.
- For kvinner i fruktbar alder er det forventet at hun når som helst kan bli borte fra jobben i nesten ett år av gangen, og gjerne flere ganger.
- For menn i fruktbar alder er det forventet at han blir borte fra jobben i rundt 2 måneder med relativt stort mellomrom mellom hver gang.
Er det rart mange kvinner sliter ned å få fast jobb (ikke gjennom vikarbyråer eller deltid)?
Pappapermisjonen
I høst foreslo høyrekvinnene at pappapermisjonen skulle fjernes. Altså disse 10 ukene som er forbeholdt far. Argumentasjonen gikk i retning av at menn skulle få velge selv. Men som jeg har påpekt ovenfor er det ikke så enkelt. For pappapermisjonen presses fra alle kanter. NAV forventer at far ikke skal ta ut mer enn minimum dersom mor er arbeidsledig. Arbeidsgivers forventning er at far ikke tar ut noe særlig mer enn det absolutte minimum, og økonomiske faktorer presser fedre til å ta ut så lite som mulig. Pappapermisjonen må ikke reduseres, den må utvides betraktelig. Det burde ikke være nødvendig, men det er det.
Gratulerer med kvinnedagen 8. Mars. Den trengs fremdeles for oss alle, både kvinner og menn.
Save on delicious
