elblogg

På mandag kom The Prodigys nyeste album Invaders must die ut i Europa. Den har visstnok vært ute i både Australia og Japan en stund allerede, noe som har gjort at det ikke har vært noe problem å finne albumet i piratbukta, og etter at det kom en storm med meldinger på twitter om hvor fantastisk det nye albumet var klarte jeg ikke å dy meg. The Prodigy – Invaders Must Die fant veien fra piratbukta til min mobiltelefon allerede for en uke siden. Altså ikke fordi jeg ikke vil betale for det, men fordi jeg ikke klarte å vente.

Jeg har vært inne på det før, hva er vitsen med forskjellig releasedato i forskjellige regioner? Det gjør bare at piratene har enda en fordel. Velvel.. nok om det, jeg har blogget om det før, flere ganger.

Og så, her i norge flyr det visst griser rundt i avisredaksjonene til både dagbladet, dagsavisen, vg og nettavisen. For den ene etter den andre kommer med ganske fornuftige anmeldelser av den nye platen. Det artige er at kritikken går mye på det motsatte som Liam Howletts forrige album ble kritisert for. Det forrige albumet var for annerledes, og matchet ikke forventningene, mens dette albumet var for lite nyskapende. Når det er sagt virker det som om alle er skjønt enige om at det nye albumet er et veldig bra album, og vil gå rett hjem hos de som likte The Prodigy på nittitallet.

Jeg faller inn i den sistnevnte gruppen. Som nevnt fant IMD veien fra det store internett til min mobiltelefon for over en uke siden, og siden da har det gått i The Prodigy, på repeat ved enhver anledning. Jeg er litt redd for at jeg skal gå lei av det, men det har ikke hendt enda, og det vil sannsynligvis ikke skje før konserten på fredag heller. Her telles det dager, timer og minutter til konserten. Jeg ser veldig fram til det, jeg fikk aldri med meg The Prodigy live på nittitallet, men har sikret meg billetter til konserten på fredag. Ja, nevnte jeg konserten på fredag? :p

Etter min mening tar det nye albumet The Prodigy til nye høyder, med et fantastisk driv, med unntak av ett spor “Stand up”. “Stand up” høres ut som en bonuslåt fra en hvilkensomhelst artist, den minner meg faktisk om om stavangerbandet Ingenting’s bonusspor på platen “Dill og Dall”. Spesiellt vil jeg trekke fram sporene “Omen”, “Take me to the hospital” og ikke minst “Warriors dance”. Omen finnes som nevnt i en tidligere blogpost i flere varianter, og på albumet slår de til med enda en variant, “Omen reprise”. Jeg synest alle variantene holder en høy kvalitet, selv om originalen kanskje er den kjedeligste av dem.

Nå gjelder det bare å finne ut om jeg skal kjøpe den vanlige CD’en eller boksen med 5×7″+DVD+CD+BonusCD. Den koster en del, men det ville vært verdt det, tror jeg… Hadde det ikke vært for DETTE, hadde det ikke vært et spørsmål engang.